It's Not Me

Leos Carax siste film fra Cannes er en refleksjon over 40 år som regissør. Med en eklektisk visuell stil som fullt ut omfavner stort sett alle opptaksformater og er fullpakket med referanser og påvirkninger, fra F.W. Murnau til Jean Vigo til Godard selv, som også, med dirrende stemme, kan høres på en talebeskjed han en gang etterlot regissøren.

Jeg prøvde å lage dette uten noe speil. Et selvportrett sett bakfra. Eller, som i en drøm, drømt for mange år siden: hvordan kan jeg se meg selv i det speilet, selv om øynene mine er lukket? — Og når jeg så sjekker speilet, er øynene mine faktisk lukket.

Det er en film jeg måtte bygge og bryte ned alene. En liten film, laget i sengen og ved klippebordet (selv om slike bord ikke lenger finnes). En film født av natt og dag. Under mine søvnløse netter kom to eller tre bilder til meg — digresjoner, korrespondanser. Om morgenen brukte jeg redigeringsprogramvaren til å prøve å orkestrere det hele. Med bilder fra arkivene mine, eller funnet på nettet, senere erstattet (eller ikke) med bilder filmet med mobilen min eller et filmteam. Om kvelden tok jeg opp stemmen min på mobilen.

A self-portrait and cinematic essay, Leos Carax‘s “It’s Not Me” is perhaps the most accurate impression of a late-era Jean-Luc Godard experiment anyone has ever attempted.

Variety - By Siddhant Adlakha

***

Where are you at Leos Carax? The answer; a bombshell of a self-portrait and cinematic essay, not about Leos Carax, but by.For an exhibition that never took place, the Pompidou Museum asked the legendary filmmaker behind Holy Motors and Annette to reply, in pictures, to the question: Where are you at, Leos Carax? He attempted an answer that was full of questions.

Leos Carax's latest film is a reflection of 40 years of directing. Boasting an eclectic visual style, fully embracing various ratios and formats, chock-full of references and influences, from F.W. Murnau to Jean Vigo to Godard himself, whose trembling voice is heard on a voice message he once left the director.

I tried to make this without any mirror. A self-portrait seen from behind. Or, like in a dream dreamed many years ago: how come I can see myself in that mirror, even though my eyes are closed?—and when I check in the mirror, my eyes are indeed closed.

It’s a film I had to build and break down alone. A little film, made in bed and at the editing table (even though such tables no longer exist). A film born of night and day. During my insomnias, two or three images would come to me —digressions, correspondances. In the morning, at my table, I’d use the editing software to try and orchestrate it all. With images from my archives, or found on the Web, later replaced (or not) by images filmed with my cell or a crew. In the evening, I’d record my voice on my cell.